Tag Archives: takeya glass bottle

Aug. 23.

Bristol Boxkite


Boxkite (offisielt Bristol Biplane) var det første fly bygget av British and Colonial Aeroplane Company (senere kjent som Bristol Aeroplane Company). Det var et skyvefly, en en dobbeltdekker bygget på erfaringer fra den vellykkede Farman III. Det var et av de første fly som ble bygget i noe antall,[klargjør] og også eksportert. Typen ble brukt av Bristol ved deres flyskole i Larkhill og på Brooklands. Mange av de tidlige britiske flyvere fikk sin opplæring i en Boxkite. Fire ble kjøpt i 1911 av War Office og flere ble solgt til Russland og Australia. Det fortsatte å bli brukt som skolefly frem til etter utbruddet av første verdenskrig

Den opprinnelige hensikten for Sir George White, grunnlegger og leder av Bristol-Aircraft var å bygge på lisens kopier av Zodiac biplan, konstruert av Gabriel Voisin. Et eksemplar ble importert fra Frankrike og utstilt på flystevnet i London i mars 1910 og etterpå sendt til Brooklands for testing. Innledende forsøk for å få det til å fly var helt mislykket. Dette var hovedsakelig på grunn dets utilfredsstillende vingeseksjon (Zodiac’s vinge hadde blitt kommentert av luftfartsjournalen Flight International), men flyet var også for svakt for sin vekt, og et nytt sett med vinger gjorde litt til å forbedre ytelsen. En enkelt kort flyvning den 28. mai ble gjennomført av Maurice Edmond, men etter en ulykke som skadet understellet 10. juni det ble forlatt, likekedes de fem som var under arbeid i Filton. Sir George ble rådet til å erverve rettigheter for å bygge kopier av det vellykkede Farman III biplan. Dette viste seg å være umulig siden George Holt Thomas forhandlet om rettigheter med Farman selskapet, men George Challenger, verksmester i Bristol’s fabrikk i Filton trodde at han kunne bygge en tilfredsstillende kopi, da fullstendig beskrivelse om Farman-maskinen hadde blitt publisert i Flight International. Dette ble godkjent av Sir George, og Challenger ble satt til å arbeide etter tegninger for et nytt fly. Det første eksemplaret ble bygget i løpet av noen uker ved hjelp noen komponenter fra de forlatte produserte Zodiac’s, og ble levert til selskapets flyskole på Larkhill på Salisbury Plain, hvor det første ble fløyet 30. juli 1910 av Maurice Edmond. Farman saksøkte Bristol for patentbrudd, men selskapets advokater hevdet at det var betydelige forbedringer av konstruksjonsmessige art, og søksmålet ble droppet.

Boxkite var en to-seters dobbeltdekker med en høyderoret montert i forkant av vingene og et sideror bak vingen. balanseror både på øvre og nedre vinger. Disse var enkeltvirkende, kontrollkabler var montert for å trekke dem ned, luftstrømmen sendte de tilbake til nøytral posisjon. Vingene og de faste bakre horisontale vinger var dekket av et enkelt lag av stoff. Den øvre vingen var dekket på begge sider. Fremdriften ble kom fra en Gnome roterende motor takeya glass bottle, selv om andre motorer ble også brukt. Denne var montert på et par sterke trebjelker på den nederste vinge: Disse fortsatte frem til cockpit som var arrangert i tandem, med piloten sittende over forkanten av vingen. Understellet besto av et par lange meier, hver med et par og e enkel haleski, montert under siderorets bakerst.

De første eksemplarenecsom ble bygget hadde øvre og nedre vinger av lik lengde, selv om de fleste av de sist produserte hatt en lengre øvre vinge og var kjent som den militære versjonen. Eksemplarer av denne typen ble solgt til den russiske regjeringen, og det første flyet solgt til den britiske hæren var utstyrt med et tredje ror hengslet i sentrum av høyderoret, men dette var ikke standard. To modifiserte Boxkites ble produsert for konkurranseformål. Det første, Nr 44, var et en-seters bygget for å konkurrere i 1911 Circuit of Europe air race og hadde redusert vingespenn og cickpit for piloten som på Bristol Type T. Den andre, Nr. 69, var en endret konstruksjon av Gabriel Voisin, som var ansatt som konsulent ved Bristol. Dette hadde ikke høyderoret i front, men i halen et enkelt ror som reduserte gapet mellom vingene. Det ble testet på Larkhill i februar 1912, men var tydeligvis mislykket siden det ble raskt gjenoppbygget som en standard Boxkite og havarerte i november 1912.

Produksjonen fortsatte frem til 1914 med tilamnen 78 som ble bygget, 60 av disse var en utvidet militær versjon, en racer (Nr 44) og en Voisin variant (Nr 69), men de siste seks fly ble bygget i Filton. De resterende seks ble bygget i Brislington av Tramway Company.

Etter en vellykket flyvning på Salisbury Plain ble Nr.7 og et annet fly, Nr. 8, sendt til Lanark for å delta på et flystevne som ble arrangert i august. Disse flyene ble så overført til Bristol flyskoler, Nr.7 på Brooklands og Nr. 8 tii Larkhill. I september ble et tredje fly ferdigstilt og overlevert til Larkhill, og begge Larkill-maskiner deltok i hæens manøvrer på Salisbury Plain samme måned. Nr. 8 ble fløyet av Bertram Dickson som ble tatt av et kavaleri da det landet for å rapportere via telefon usa football jersey. Nr. 9, ført av Robert Loraine var utstyrt med en radiosender som et forsøk, og var det første flyet i Storbritannia til å sende en melding via radio.

Mellom den 11. og 16. november ble en rekke demonstrasjonsflyginger foretatt i Bristol. Midlertidige hangarer ble bygget på Durdham Down, og selv om det var dårlig vær, var det nærmere 10 000 møtt frem for å se Maurice Tetard foreta en femten minutters flytur den lørdagen. De mest spektakulære flyginger ble gjort følgende tirsdag, da rundt ti flyvninger ble gjort mellom kl 7 og 9, inkludert en femten minutters flyging ved Tetard hvor han fløy over Clifton hengenro og fløy over forstedene til Redland og Westbury. Været forverret seg så bare en enkelt flyvning ble gjort den ettermiddagen da Tetard fløy en kort tur på grunn av turbulent vind forårsaket den nærliggende Avon Gorge. På den siste dagen hadde store folkemengder samlet seg tidlig, men vindforhold forhindret flybning. Kl. Halv tre ble det annonsert at været hindret videre flyvning. Tross dette tok Tetard en kort rettlinjet tur, ikke høyere enn i syv meters høyde, og høstet en «fin applaus» fra publikum som da var blitt 12 000.

Den 14. mars 1911 bestilte War Office fire Boxkites for den planlagte Air Battalion Royal Engineers, . Dette var den første kontrakt for militære fly for Storbritannias væpnede styrker. Den første Boxkite, drevet av en 50 H/k Gnome-motor ble levert til Larkhill 18. mai samme år. En ordre for ytterligere fire Boxkites ble plassert senere på året, men de ble hovedsakelig brukt som skolefly. De fortsatte å bli brukt av Air Bataljon og Royal Flying Corps (RFC) frem til desember 1912. Ytterligere fire Boxkites ble kjøpt av RFC for Bristol flyskole på Brooklands etter utbruddet av første verdenskrig, med det siste av disse fire Boxkites ble avskrevet i februar 1915. Royal Naval Air Service (RNAS) har også gjort bruk av Boxkite som skolefly og ble brukt på dets skoler i Eastbourne, Eastchurch og Hendon Aerodrome i hvert fall frem til 1915.

De fleste av flyene som ble produsert ble brukt ved Bristols flyskoler på Brooklands og Larkhill. Disse skolene var ansvarlig for opplæring av nesten halvparten av flygerne som fikk lisens i Storbritannia før første verdenskrig, og mange anerkjente piloter fikk sin lisenser i en Boxkite, inkludert brigadegeneral Henderson, den første sjefen for Royal Flying Corps som fikk sin lisens etter mindre enn en uke med instruksjon.

I slutten av november ble to Boxkites sendt til Australia for en salgsfremmende tur, og i Australia ble Nr. 20 fløyet først av Joseph Hammond som gjennomførte den første flyvning i Vest-Australia fra Belmont Park veddeløpsbane 3. januar 1911. Den 20. februar 1911 fløy Hammond den første cross-country flyvning mellom byer i Australia fra Altona Bay til Geelong i Victoria, og den 23. februar, også i Altona-Bukten foretok han den første flyvning med passasjer i Australia, da han tok sin mekaniker Frank Coles opp for en 7½ minutters flytur. Senere samme dag tok han sin kone opp i 12 og et halvt minutt, noe som gjorde henne til den første kvinnen som fløy i Australia. Offisielle observatører fra den australske hæren overvåket disse demonstrasjonene og ble også tatt med opp, men selv om rapportene var gunstig, ble ingen fly bestilt. Etter flyvninger i Melbourne returnerte Hammond til sitt hjem i New Zealand og demonstrasjoner i Sydney ble foretatt av hans assistent, Leslie Macdonald, som tok en fotograf fra the Daily Telegraph opp for en 25-minutters flytur over Sydney 6. mai, da det første flyfoto ble tatt i Australia. Den 19. mai var 72 flygninger gjennomført. totalt 765 km hadde blitt gjennomført av Nr., 20. Nr. 11 var fortsatt i sin kasse og ble solgt til W. E. Heart i Penrith, N.S.W, som ble den første australier til å få en pilotlisens i Australia.

Boxkite ble ikke kjøpt av den sentrale flyskole, den første militære luftfartsenhet i Australia, og fly nummer 133 ble det første ved CFS, og første offisielle australske militære fly den 1. mars 1914. Det fortsatte å tjene til det ble avskrevet i 1917. Den andre Boxkite i CFS tjenesten ble faktisk bygget ved skolen etter Bristol sluttet å selge og dermed ble Boxkite det første militære fly bygget i Australia. I allt, fire Boxkites ble brukt av CFS til pilotopplæring under første verdenskrig.

Ytterligere to ble sendt til India, inkludert Nr. 20. Den første Boxkite bygget med en større øvre vinge. I India ble de første flyvningene gjennomført av Henri Jullerot i Calcutta 6. januar 1911 foran 100 000 tilskuere. Han ble invitert til å delta i en kavalerimanøvrer på Deccanhøyden som var i ferd med å skje, og foretok en rekke flygninger med kaptein Sefton Brancker som observatør. Han tok også del i det nordlige kavaleris manøvrer i Karghpur. Flyforholdene var krevende med mange harde landinger, forårsaket av terrenget, og til slutt ble Nr. 9 brukt til reservedeler for å holde Nr.12 flyvende.

Nr. 27 og 28 ble solgt til belgiske Joseph Christiaens som brukte de til de første flyvninger i Singapore 16. mars 1911. Da han tok flyet til Sør-Afrika gjennomførte han en serie av demonstrasjonsflyginger i Pretoria, og Christiaens solgte Nr 28 til John Weston, som også ble Bristol-selskapets representant i Sør-Afrika. Andre eksemplarer ble eksportert til Tyskland (2), Spania (2) og en maskin til Romania, India, Bulgaria og Sverige.

Ingen opprinnelige Bristol Boxkites eksisterer i dag ball shaver, selv om tre autentisk flygedyktige replika ble bygget av F. G. Miles for filmen Disse dristige menn i de farlige fly. Disse ble opprinnelig drevet av en Rolls-Royce Continental A65 luftkjølt firesylindret motor, men den ga ikke nok kraft på grunn av den korte slaglengde og det høye turtall. Dette førte til utskifting til en 65 kw Continental O-200-B-motor. Disse viste seg flygedyktige nok til å bli brukt for en flyvning mellom opptakstedene. En annen hyllest til byggerene var at beregningene som ble gjort i den hensikt å få de nødvendige sertifikater og luftdyktighetsbevis, var at de var veldig nær dagens krav. Etter filmingen var avslutter ble det ene sendt til Bristol City Museum and Art Gallery. Det andre til Shuttleworth-Samlingen i Bedfordshire, hvor det er fortsatt blir fløyet under flystevneer og når været tillater det, og det tredje ble sendt til den australske hærs flymuseum i Queensland.

En ny Bristol Boxkite replica ble bygget for det australske hundreårsjubileum for militær luftfart’s Air Show i 2014. Flyet hadde sin testtur 11. september 2013 på RAAF Base Williams, Point Cook. Denne Boxkite replika ble bygget på RAAF museet over en syv års periode for å bli utstilt på museet.


Tagged: , ,

Mrz. 26.

Architectone


Les architectones sont des modèles en trois dimensions réalisés par Kasimir Malevitch à partir du début des années 1920. Recherches théoriques cherchant à faire évoluer le suprématisme de la peinture, jugée dépassée, à l’architecture, elles sont destinées à servir d’objet d’étude pour les jeunes générations d’architectes.

Dès le milieu des années 1910, Malevitch cherche à théoriser ses recherches sur l’espace en un vaste projet destiné à adapter sa vision du cosmique aux constructions tridimensionnelles. Il s’agit de « suprématisme spatial » qui reste cependant à l’état d’esquisses .

Vers 1924, Malevitch commence à réaliser des modèles en plâtre, incluant parfois – mais rarement – du bois peint et du verre coloré. Il s’agit d’ensembles composés d’éléments cubiques ou parallélépipèdes, à l’assemblage modifiable. Les premiers modèles, dits « planites » ou « modèle Alpha », « Bêta » ou « C » se développent horizontalement, sur une surface avoisinant 30 x 30 x 80 cm et peuvent être composés d’une centaine d’éléments. Dans une note accompagnant 5 compositions au crayon, Malevitch donne ces indications à la fois très théoriques et très pratiques : « Coloration du planite d’habitation : noire et blanche par priorité. Rouge, noire et blanche, dans des cas d’exception, dépendant de la dynamique des forces sociales ou de leur faiblesse. Le planite doit être appréhendé par le terrien de tous côtés. Il peut y être dedans ou au-dessus. Le planite est simple comme une toute petite chose ; accessible de partout pour le terrien qui y habite, en cas de beau temps il peut se trouver sur sa surface à l’intérieur. Grâce à sa construction le planite permet d’être entretenu de façon hygiénique ».

Les seconds, baptisés « Gotha » (ou « Zéta »), s’érigent verticalement à partir de pièces semblables à celles utilisées pour les planites. Plus énigmatiques takeya glass bottle, bien que proches visuellement de groupes de gratte-ciels ou de villes fortifiées, ces modèles aux aspirations spirituelles certaines, ne bénéficient cependant pas d’une documentation théorique satisfaisante. Malevitch semble en avoir fait un usage didactique au Ginhuk, école d’art dont il était à la fois directeur et responsable de la section « Formelle-théorique ». Mais dans son article «&nbsp hydration belts for runners reviews;Suprématisme. Architecture&nbsp neoprene fanny pack;», paru en 1927, Malevitch n’évoque aucun des architectones.

À partir de 1927, Malevitch semble abandonner le terme « architectones » au profit de « colonnes », assemblages plus groupés, plus élancés aussi, aux formes moins complexes et finalement plus traditionnelles. En 1930-32, il réalisera un projet de monument-colonne pour concourir au Palais des Soviets à Moscou aux allures presque néo-classiques, comprenant des figures en pied.

Un grand nombre d’architectones ont été perdus ou détériorés socks football, c’est-à-dire amputés d’un nombre plus ou moins important d’éléments. Certains musées, à l’occasion d’expositions ou de restaurations, ont tenté de « reconstruire » des architectones à partir de dessins et de photographies et en complétant avec de nouvelles pièces. C’est le cas du musée (alors) national d’art moderne de la Ville de Paris (1978) avec des œuvres désormais exposées au Centre Georges-Pompidou, ou de l’exposition « Die Grosse Utopie » au Schirn Kunsthalle Frankfurt (de) (1992).

Objets purement théoriques, y compris pour les architectes, les architectones proposent une occupation non-utilitariste de l’espace mais pas pour autant inutile : Malevitch envisage ainsi ses planites comme des maisons pour « terriens hommes », ce qui résume parfaitement le grand écart du théoricien. On retrouve chez trois architectes qui lui sont contemporain les théories de Malevitch restées là encore à l’état embryonnaire : Ilia Tchachnik, à l’origine de la « Tribune de Lénine » (1920), Lasar Markowitsch Chidekel (de) et Lissitzky.


Tagged: , , ,

Nov. 24.

Blaeu (familie)


De familie Blaeu is een Amsterdamse familie van cartografen, drukkers en uitgevers takeya glass bottle.

De cartografen-familie begon met Willem Jansz Blaeu (1571-1638), die rond 1595 bij Tycho Brahe zich bekwaamde in het maken van nautische instrumenten en globes, waarin hij in Amsterdam een handel begon. Later legde hij zich vooral toe op het maken en uitgeven van landkaarten lsu football uniforms. In 1635 gaf hij de eerste editie uit van een beroemde atlas, toen nog de Atlas Novus genoemd.

Na Willems dood werden het bedrijf en de atlas voortgezet door zijn zonen Joan (~1599-1673) en Cornelis (~1610-1644). Hij gaf in 1662 de Atlas Maior uit, een uitgebreide nieuwe editie van de atlas van 1635, en wellicht het grootste cartografische werk van de 17e eeuw. Hij was ook lid van het vroedschap en later schepen van Amsterdam. Een brand in 1672 vernietigde een groot deel van de bezittingen van Blaeu.

Na de dood van Joan werden de drukkerij en winkel verkocht, maar zijn zoons Joan (1650-1712) en Pieter (1637-1706) bleven zich met de uitgeverij bezighouden.


Tagged: ,

Nov. 13.

Uki-e


L’uki-e (浮絵) takeya glass bottle, littéralement « image flottante », est le nom donné au Japon à des images (gravures ou peintures) faisant appel à la perspective occidentale.

C’est Masanobu qui, le premier et dès 1739, voire dès 1736, selon certains, étudia des images provenant d’Occident pour en comprendre les règles de la perspective. Il nomma les images qu’il réalisa alors uki-e, littéralement des « images flottantes » (« estampes à perspective », dont il se disait l’inventeur). Il fut soutenu dans cette voie par l’intérêt du shogun Yoshimune pour les sciences occidentales.

Mais c’est Toyoharu qui, vers 1750, poussa le plus loin l’analyse de la perspective occidentale, allant jusqu’à graver lui-même des planches inspirées de Guardi et Canaletto, ou encore portant sur les monuments de Rome, avant de l’adapter à des sujets japonais dans des estampes japonaises ukiyo-e (dans les années 1760) best reusable water bottle brands.

Cette évolution de la vision de l’espace prépara l’arrivée de l’œuvre de Hiroshige et de Hokusai, à qui elle permit de peindre les paysages du Japon avec un réalisme descriptif que ne pouvait obtenir la peinture japonaise traditionnelle et son absence de prise en compte de la perspective.

Sur les autres projets Wikimedia :


Tagged: ,

kelme paul frank outlet new balance outlet bogner outlet le coq sportif outlet Die Highlights FASHION Berlin